Ankel varus beskyttelsesutstyr

Ankel varus beskyttelsesutstyr.

For øyeblikket er de viktigste tiltakene for ankelforstuingsbeskyttelse å kle seg og ha på seg en ankelbøyle, som begge har bedre beskyttelseseffekter, men til sammenligning er beskyttelseseffekten til ankelbøylene høyere. Etter analyse og analyse anses det at for idrettsutøvere med ankelforstuvning, må 26 idrettsutøvere bandasjeres for å forhindre ankelforstuvning. Under de samme omstendighetene må 18 idrettsutøvere ha på seg ankelbøyler. For 33% av bandasjene kan bruken av ankelbøyler redusere ankelforstuvninger med 69%, og for tilfeller med forstuing kan den redusere forstuinger med 71%. Derfor anses ankelbeskyttere for å være den beste og mest kostnadseffektive beskyttelsesformen for ankelforstuvninger.

Ankelbeskyttere kan deles inn i to kategorier i henhold til stivhet:

Elastisk beskyttelsesutstyr er delt inn i bandasjetype og halvstrømpe, og stropptypen har en viss grad av elastisitet, og den må vikles rundt foten og ankelen på en bestemt måte når den brukes; halvstrømpe type er direkte slitt.

Stive eller halvstive ankelbøyler, vanligvis med støpte beskyttere eller luftputer på begge sider av ankelen, har betydelige støtte- og stabiliseringseffekter på ankelen.

Utformingen av den beskyttende ankelbøylen er komplementær til ankelleddets fysiologiske struktur. Gjennom analysen av ankelleddets anatomi blir ankelleddets fysiologiske svakhet funnet, og stivheten i ankelfestestrukturen økes for å styrke beskyttelsen av det svake punktet. Den er delt inn i formdesign og strukturdesign. Formdesignet er grunnlaget for å sikre maksimal ytelse av materialytelsen, og også grunnlaget for å sikre komforten til ankelen. Det spiller også en viktig rolle i beskyttelsen av ankelen. Strukturell design er en direkte påvirkende faktor for beskyttelsesytelsen til ankelbøyler, hovedsakelig med henvisning til egenskapene til ankelleddets anatomi. Formdesignet og strukturdesignet er uunnværlig for ankelbeskyttelsesytelsen.